Farmannsloven

Farmannsloven ble skapt etter initiativ av Kong Magnus Lagabøte som en del av de omfattende lovrevisjonene han gjennomførte på 1270-tallet. Loven regulerte ferdsel på sjøen og ga regler for handelsvirksomhet på skip.

Farmannsloven som ble gitt av Lagabøte, var ikke den første av sitt slag. Det er i en kilde fra år 1250 funnet nedtegnelser av et lovverk som senere er blitt kjent som Bjarkøyretten fra Nidaros. Dette var den loven som gjaldt for kjøpsteder og handelssentrum langs kysten før vi fikk byloven av 1276, og senere farmannsloven. En del av Bjarkøyretten viser rester av en gammel farmannslov, med lovbestemmelser som regulerte sjøfart og handelsvirksomhet.

Behovet for egne lover som regulerer slike markedsplasser og fiskevær var stort. De var en møteplass for folk fra flere landsdeler og kongeriker, som hver hadde sin rettstradisjon. Med en farmannslov som gjaldt for alle som ferdes på disse handelssentrene langs havet, unngikk man at forskjeller i ulike lovverk skapte konflikter mellom kjøpmennene.

De første byene i Norge, som vokste frem under middelalderen, hadde ofte tilholdssted ved havet. Dette gjorde at byene også gjerne ble et sentrum for eksport og import av varer. På grunn av dette kunne gjerne Farmannslovens jurisdiksjon overlappe med byenes jurisdiksjon. Det var tidligere antatt at Lagabøtes farmannslov var et kapittel i Magnus Lagabøte bylov av 1276, og ikke en selvstendig lov. Dette var fordi de skriftlige kildene som har overlevd ofte inneholder bestemmelser fra begge lovverk. Det er likevel gjennom senere undersøkelser av disse kildene fastslått at Farmannsloven var et eget lovverk og ikke en del av byloven.

I likhet med andre lovverk gitt av Magnus Lagabøte hadde også Farmannsloven lang fartstid. Loven ble ikke erstattet før i 1561 av Kong Fredrik IIs sjørett. Dette betyr at loven var virksom i flere hundre år.

Kilder

• Knut Helle (1974): Norge blir en stat 1130-1319 (3). Universitetsforlaget.