Brann og ombygging, nye rammer og nye lover

Brannfaren har alltid vært der i Bergen, som følge av at størstedelen av bybebyggelse var oppført i tre. Byloven av 1276 skisserer derfor både forholdsregler for å unngå brann og gir instrukser for handling om ild skulle være løs.

Bergen har til alle tider og med ulike mellomrom vært utsatt for brann. Større eller mindre deler av bebyggelsen ble da lagt i aske: i middelalderen tre ganger på 1100-tallet, en på 1200-tallet, to på 1300-tallet, fire på 1400-tallet og fire på 1500-tallet. I 1198 ble brannen bevisst påsatt som følge av kamphandlinger i byen. Som følge av brannene har bergensere opp gjennom tidene tapt livet, tapt hus og hjem, tapt arbeidsplasser og inntektsgrunnlag, og tapt både motet og gleden gjennom de fysiske og mentale påkjenningene en brann utsatte dem for.

Men hver gang har byen reist seg igjen, og da med samme langstrakte grunninndeling som vi fortsatt ser på Bryggen. Hver gang har byen også endret seg. Nye gatedekker og hus er lagt oppå de utjevnede brannmassene, og kaifronten er ofte flyttet litt lenger ut i Vågen. Slik har bygrunnen både hevet seg og utvidet seg på Vågens bekostning. Disse lagdelte brannmassene, med aktivitetslagene mellom dem, har i vår tid gitt arkeologisk kunnskap både om brannene og om middelalderbyen Bergen generelt.

Branner kunne slukkes med vann eller hindres i å spre seg. Derfor pålegger byloven både fylte, faststående vanntønner i gårder der det ikke lå brønn til, og (lær)bøtter for å få alt tilgjengelig vann tømt over flammene. Gårdene skulle også ha rivningsverktøy som stiger, økser og haker for lettere å kunne fjerne bygg der ildspredning ble forsøkt stoppet. Etter hvert utviklet dessuten allmenningene seg til å bli breiere parti der ilden kanskje kunne stoppes.

Byloven påla både kvinner og menn å trå til ved brann, og det var straffbart å unndra seg deltagelse. For å hindre brannfaren skulle badstuer, bakerovner og smier ligge bestemte plasser utenfor tettbebyggelsen. Klokkeringing skulle daglig formidle når det var tid for å dekke ilden til for kvelden og når den kunne åpnes igjen om morgenen.

Vekternes nattlige kontrollvandringer slik vi kjenner dem fra Byloven var likeledes en viktig og betryggende brannsikring for sovende byboere. Det samme var de to, våkende vaktmennene som førte synskontroll over byen fra den høytliggende Nikolaikirkens tårn. Bergenserne kunne sove trygt.

Men alle visste nok at en dag ville den varmende og livgivende ilden igjen løpe løpsk og ødelegge byen deres. Når dét skjedde, var det i panikken godt å vite hva Byloven hadde pålagt dem å gjøre.