Den religiøse byen - kirker og klokker og lyd
Bergen var en kirkenes by. Rundt 1300 lå der innen byrommet minst 23 kirker og kapeller. Noen var soknekirker for deler av byen eller for spesielle håndverkergrupper. Andre kirker var knyttet til institusjoner som klostre og hospitaler. Atter andre lå ved rikets og bispedømmets administrasjonssentre lokalisert til Holmen (dagens Bergenhus), der kongsgården og Bergen-biskopens anlegg lå, begge med egne kapeller. Dominerende og hevet opp i landskapet, like ved Håkonshallen, lå dessuten byens hovedkirke: den store Kristkirken, Bergens domkirke. Dér ble konger og dronninger gift, kronet og begravet. Dér hvilte, i et relikvieskrin, Sankta Sunniva, byens og bispedømmets vernehelgen. Ved Vågens motstående side, der Nykirken i dag ligger, hadde landets øverste kirkeleder, erkebiskopen av Nidaros, sin egen Bergen-residens med kapell. Bergen var i sannhet en by der kongemakt og kirkemakt, og Kirkens ulike funksjoner, ble synliggjort i bybildet.
Byens sakrale landskap avspeiler kristendommens rolle i menneskenes tanker og tro. Få, om noen, tvilte på eller stilte seg spørrende til Guds eksistens. Det var Kirkens rolle å definere og handle i overenstemmelse med denne gudstroen. Troen kunne bland annet formidles gjennom helgenene, og fremst av dem stod Maria, Jesu mor. I Bergen kunne man identifisere kirkelandskapet gjennom kirkenes helgennavn som Mariakirken, Peterskirken, Nikolaikirken, Martinskirken og Mikaelskirken. I sognekirkene skulle befolkningens åndelige omsorg ivaretas, fra dåp til død. Bønneoppgaver for byen, landet og verden lå bland annet til klostrene, som også var kunnskapssteder, læresteder, forkynningssteder og omsorgssteder. Hospitalene skulle ta seg av syke, fattige og spedalske. Alle kirkene, med institusjonene knyttet til dem, hadde sine spesielle funksjoner.
Visuelt sett dominerte kirkene i bylandskapet både ved størrelse og ved at de aller fleste var oppførte i stein. Men kirkene kunne også høres gjennom klangen fra klokkene. Inndelingen av dagen og tiden ble formidlet gjennom ringing ved døgnets åtte gudstjenester, altså messene og tidebønnene. Slik ble klangen fra kirkene også et markerende, definerende og strukturerende lyduttrykk i middelalderbyens samfunn. Eller som Byloven formulerer det: når småkirkene i Bergen ringer, altså kirkene langs Øvregaten, da er det morgen!