Hanseatene
På vedtagelsestidspunktet til byloven i 1276 fantes allerede tyske kjøpmenn i Bergen. Den løse forbund av tyske handelssteder som fra midten av 1300-tallet ble kalt Hanse hadde imidlertid ikke etablert seg enda. Bylovens regler retter seg derfor på samme måte mot alle beboere i byen, men det finnes en del bestemmelser som retter seg særlig mot utenlandske (tilreisende) handelsmenn, bl.a. de som kom fra tyske byer. Det var først etter byloven ble vedtatt og en del nye retterbøter påla utenlandske kjøpmenn nye plikter at de tyske byene (fortsatt ikke under paraplyen av begrepet Hanse) protesterte og inngikk forhandlinger med kongen og byrådet. Reglene i byloven som de tyske kjøpmenn måtte forholde seg til gjaldt særlig vakt, kongens forkjøpsrett og brannregler. Tilsvarende regler fantes i nesten alle middelalderske handelsbyer i Nord-Europa. Konflikter mellom tyske kjøpmenn kunne etter gammel kutyme løses internt, noe som etter hvert ble stadfestet i så kalte privilegia som Kongen fremforhandlet med enkelte byer som Lübeck. Disse fungerte som en slags Grunnlov for tyske kjøpmenn og dannet grunnlag til selvstyre av Hanseatene i Bergen. Men det var først etter Svarte Dauden som rammet Norge fra 1349 at de tyske kjøpmennene fikk større uavhengighet og på midten av 1400-tallet etablerte et Kontor. Byloven gjaldt fortsatt for dem, men byrådet klaget flere ganger over at de tyske ikke alltid forhold seg til de norske reglene. Likevel må handelen mellom Hanseatene og Nordmenn vært stort sett til fordel for begge deler, ellers hadde Kontoret ikke vært i drift helt til 1700-tallet.
